رهنامه دریای اریتره

دریای اریترا Erythraean Sea یا دریای اریتره نامی است که در کتاب پریپلوس( سفرنامه) دریای اریتره Periplus of the Erythraean Sea. سفرهای یک یونانی از اسکندریه تا خلیج فارس را در ۶۶ پاره شرح می‌دهد. این سفرنامه به سالهای بین ۵۰ تا ۱۰۰ میلادی مربوط می‌شود. از آنجا که این کتاب اقیانوس هند را دریای اریتره نامیده‌است در بسیاری از منابع غربی قرن‌های ۱۴تا ۱۶ نیز اقیانوس هند و دریای عرب دریای اریتره نامیده شده‌است.او در بخشی از سفرنامه خود گفته‌است خلیج فارس دریایی است از هومانا(عمان) کشیده شده بسوی غرب که در انتهای آن آپلوگوس(ابله)قرار دارد و حاکم آن به عدالت مشهور است.

محتویات [نمایش]
کشورهای کناره [ویرایش]

عمان
ایران
یمن
پاکستان
هندوستان
سریلانکا
سومالی
مالدیو
جستارهای وابسته [ویرایش]

دریای عمان
خلیج فارس
اقیانوس هند
منبع [ویرایش]

پیوند به بیرون [ویرایش]

متن رهنامه پاره34-35. Persian gulf- Persian sea
The Periplus of the Erythraean Sea - Scribd
The Voyage around the Erythraean Sea
Ancient History Sourcebook: The Periplus of the Erythraean Sea
[نمایش]
ن • ب • و
کشورهای پیرامون دریای عرب
[نمایش]
ن • ب • و
اقیانوس‌ها و دریاهای جهان
این یک نوشتار خُرد پیرامون یک مکان جغرافیایی است. با گسترش آن به ویکی‌پدیا کمک کنید.
رده‌ها: روابط خارجی روم باستان آسیا تاریخ پاکستان جغرافیای یونان باستان دریاها شبه جزیره عربستان کتاب‌های سده ۱ (میلادی) خلیج فارس بنادر و جزایر خلیح فارس

قس کاتالان

El Periple per la Mar Eritrea ( Periplus Maris Erythraei ) és un periple grec que descriu la navegació i les oportunitats de comerç des dels ports egipci-romans, com Berenice, al llarg de la zona anomenada Mar d'Eritrea (zona meridional del mar Roig i la zona nord-occidental de l'oceà Índic situada entre les costes de l'Àfrica Oriental i de l'Índia).
Taula de continguts [mostra]
[modifica]Descripció

El text ha estat datat entre els segles I i III, encara que la data més acceptada és de mitjans del segle I. Tot i que la identitat de l'autor és desconeguda, sembla ser la descripció de primera mà d'un comerciant egipci, escriptor en grec. Aquest text és únic per les descripcions precises de la zona. Encara que la "Mar Eritrea" és generalment referida al Mar Roig, per als antics grecs incloïa el oceà Índic i el golf Pèrsic.
L'obra consisteix en 66 capítols, la majoria d'ells d'un paràgraf de longitud.
[modifica]Característiques

En molts casos la descripció dels llocs és prou precisa com per identificar inequívocament les localitzacions actuals, en altres no ho és tant. Per exemple s'esmenta Rhapta com el mercat més important a la costa africana de Azània, però hi ha almenys cinc localitats que s'ajusten a la descripció, des del sud de Tanga fins al delta del riu Rufiji. La descripció de la costa hindú esmenta explícitament el riu Ganges, però Xina és confusament descrita com la gran ciutat interior Thina, productora de seda.
Una altra característica interessant del periple és que algunes paraules que descriuen mercaderies objecte de comerç no són vistes en cap altra obra literària, de manera que el seu significat real només és una elucubració. El periple descriu també com Hipalan va ser el primer a descobrir la ruta directa des del mar Roig fins al sud de Índia.
El text que ha arribat fins a nosaltres deriva d'un manuscrit bizantí del segle X en lletra minúscula, guardat en les col·leccions de la Universitat llibretera de Heidelberg, i d'una còpia d'ell, del segle XIV o XV al Museu Britànic. En el primer, el text s'atribueix a Flavio Arrià, probablement per l'únic motiu de la seva proximitat temporal amb el Periplus Pontus Euxini , escrit per ell. La primera edició moderna del text va ser publicada el 1553 per Segimon Gelenio.



Noms, rutes i localitats de l' Periple per la mar Eritrea .
[modifica]Vegeu també

Mar d'Eritrea
[modifica]Enllaços externs

Jenott, Lance. The Voyage around the Erythraean Sea.

L'article necessita algunes millores de traducció.
El text pot contenir fragments sense traduir o traduccions automàtiques de paraules i/o títols d'obres que poden no correspondre al seu equivalent en català. Col·laboreu-hi!
Categories: NavegacióCròniques

قس انگلیسی

The Periplus of the Erythraean Sea or Periplus of the Red Sea (Greek: Περίπλους τὴς Ἐρυθράς Θαλάσσης, Latin: Periplus Maris Erythraei) is a Greco-Roman periplus, written in Greek, describing navigation and trading opportunities from Roman Egyptian ports like Berenice along the coast of the Red Sea, and others along Northeast Africa and the Indian subcontinent. The text has been ascribed to different dates between the 1st and 3rd centuries AD, but a mid-1st century date is now the most commonly accepted. Although the author is unknown, it is clearly a firsthand description by someone familiar with the area and is nearly unique in providing accurate insights into what the ancient world knew about the lands around the Indian Ocean.

Although Erythraean Sea (Greek: Ἐρυθρά Θάλασσα) literally means "Red Sea", to the Greeks it included the Indian Ocean and the Persian Gulf.

Contents [show]
[edit]Overview



17th century map depicting the locations of the Periplus of the Erythraean Sea.
The work consists of 66 chapters, most of them about the length of a long paragraph in English. For instance, the short Chapter 9 reads in its entirety:

"From Malao (Berbera) it is two courses to the mart of Moundou, where ships anchor more safely by an island lying very close to the land. The imports to this are as aforesaid [Chapter 8 mentions iron, gold, silver, drinking cups, etc.], and from it likewise are exported the same goods [Chapter 8 mentions myrrh, douaka, makeir, and slaves], and fragrant gum called mokrotou (cf. Sanskrit makaranda). The inhabitants who trade here are more peaceful."
In many cases, the description of places is sufficiently accurate to identify their present locations; for others, there is considerable debate. For instance, a "Rhapta" is mentioned as the farthest market down the African coast of "Azania", but there are at least five locations matching the description, ranging from Tanga to south of the Rufiji River delta. The description of the Indian coast mentions the Ganges River clearly, yet after that is somewhat garbled, describing China as a "great inland city Thina" that is a source of raw silk.

The Periplus says that a direct sailing route from the Red Sea to India across the open ocean was discovered by Hippalus (1st century BC).

Many trade goods are mentioned in the Periplus, but some of the words naming trade goods are seen nowhere else in ancient literature, and so we can only guess as to what they might be. For example, one trade good mentioned is "lakkos chromatinos". The name lakkos appears nowhere else in ancient Greek or Roman literature. The name re-surfaces in late medieval Latin as lacca, borrowed from medieval Arabic lakk in turn borrowed from Sanskritic lakh, meaning lac i.e. a red-colored resin native to India used as a lacquer and used also as a red colorant.[1] Some other named trade goods remain obscure.

The Periplus text derives from a Byzantine 10th-century manuscript in minuscule hand, contained in the collections of the University Library Heidelberg (CPG 398: 40v-54v), and a copy of it dating from the 14th or 15th century in the British Museum (B.M. Add 19391 9r-12r). In the 10th-century manuscript, the text is attributed to Arrian, probably for no deeper reason than that the manuscript was adjacent to the Periplus Ponti Euxini written by him. The Periplus was edited by Sigmund Gelen (Zikmund Hruby z Jeleni of Prague)[2] and first published in a modern edition by Hieronymus Froben in 1533. This edition was corrupt and full of errors but served for later editions for three centuries until the rediscovery of the 10th century Heidelberg manuscript which was taken to Rome during the Thirty Years War (1618–1648), then to Paris under Napoleon, and finally returned to Heidelberg in 1816.[3]

[edit]Date/Authorship

One historical analysis, published by Schoff in 1912, narrowed the date of the text to 60 A. D.[4] Though narrowing the date down, from 1912, to a single year roughly 2000 years earlier might be considered remarkable by modern standards, a date of 60 A. D. nevertheless remains in perfect agreement with present day estimates of in the middle of the 1st century. Schoff additionally provides an historical analysis as to the text's original authorship[5] and arrives at the conclusion that the author must have been a "Greek in Egypt, a Roman subject,"[6] and by Schoff's calculations this would be during the time of Tiberius Claudius Balbilus (who coincidentally also was an Egyptian Greek).

John Hill maintains that the "Periplus can now be confidently dated to between 40 and 70 CE and, probably, between CE 40 and 50."[7]

Schoff continues by noting that the author could not have been "a highly educated man" as "is evident from his frequent confusion of Greek and Latin words and his clumsy and sometimes ungrammatical constructions."[8] Because of "the absence of any account of the journey up the Nile and across the desert from Coptos,"[8] Schoff prefers to pinpoint the author's residence to "Berenice rather than Alexandria."[8] Though Schoff is unclear about which "Berenice" he is referring to and several possibilities exist for "Berenice", it is actually Berenice Troglodytica which is documented, discussed at length and vividly described within the periplus text itself.[9]

One peculiarity noted by Schoff while translating from the original Greek version is that "the text is so vague and uncertain that [the author] seems rather to be quoting from someone else, unless indeed much of this part of the work has been lost in copying."[8]

[edit]Opone (Somalia)

Main article: Hafun
Ras Hafun in northern Somalia is believed to be the location of the ancient trade center of Opone. Ancient Egyptian, Roman and Persian Gulf pottery has been recovered from the site by an archaeological team from the University of Michigan. Opone is in the thirteenth entry of the Periplus of the Erythraean Sea, which in part states:

"And then, after sailing four hundred stadia along a promontory, toward which place the current also draws you, there is another market-town called Opone, into which the same things are imported as those already mentioned, and in it the greatest quantity of cinnamon is produced, (the arebo and moto), and slaves of the better sort, which are brought to Egypt in increasing numbers; and a great quantity of tortoiseshell, better than that found elsewhere."
—Periplus of the Erythraean Sea, Chap.13[10]
In ancient times, Opone operated as a port of call for merchants from Phoenicia, Egypt, Greece, Persia, Yemen, Nabataea, Azania, the Roman Empire and elsewhere, as it possessed a strategic location along the coastal route from Azania to the Red Sea. Merchants from as far afield as Indonesia and Malaysia passed through Opone, trading spices, silks and other goods, before departing south for Azania or north to Yemen or Egypt on the trade routes that spanned the length of the Indian Ocean's rim. As early as 50 AD, Opone was well-known as a center for the cinnamon trade, along with the trading of cloves and other spices, ivory, exotic animal skins and incense.

[edit]Malao (Somalia)

Main article: Berbera
The ancient port city of Malao, situated in present-day Berbera in northwestern Somalia, is also mentioned in the Periplus:

"After Avalites there is another market-town, better than this, called Malao, distant a sail of about eight hundred stadia. The anchorage is an open roadstead, sheltered by a spit running out from the east. Here the natives are more peaceable. There are imported into this place the things already mentioned, and many tunics, cloaks from Arsinoe, dressed and dyed; drinking-cups, sheets of soft copper in small quantity, iron, and gold and silver coin, not much. There are exported from these places myrrh, a little frankincense, (that known as far-side), the harder cinnamon, duaca, Indian copal and macir, which are imported into Arabia; and slaves, but rarely."
—Periplus of the Erythraean Sea, Chap.8[10]
[edit]Aksum Empire (Eritrea and Ethiopia)

Main article: Kingdom of Aksum


Coins of king Endybis, 227-235 AD. British Museum. The left one reads in Greek "AΧWMITW BACIΛEYC", "King of Axum". The right one reads in Greek: ΕΝΔΥΒΙC ΒΑCΙΛΕΥC, "King Endybis".
Aksum is mentioned in the Periplus as an important market place for ivory, which was exported throughout the ancient world:

"From that place to the city of the people called Auxumites there is a five days' journey more; to that place all the ivory is brought from the country beyond the Nile through the district called Cyeneum, and thence to Adulis."
—Periplus of the Erythraean Sea, Chap.4
According to the Periplus, the ruler of Aksum in the 1st century AD was Zoscales, who, besides ruling in Aksum also held under his sway two harbours on the Red Sea: Adulis (near Massawa) and Avalites (Assab). He is also said to have been familiar with Greek literature:

"These places, from the Calf-Eaters to the other Berber country, are governed by Zoscales; who is miserly in his ways and always striving for more, but otherwise upright, and acquainted with Greek literature."
—Periplus of the Erythraean Sea, Chap.5[10]
[edit]Himyarite kingdom and Saba (Arabia)

Main article: Himyarite Kingdom
Main article: Sheba


Coin of the Himyarite Kingdom, southern coast of the Arabian Peninsula, in which stopped ships between Egypt and India passed. This is an imitation of a coin of Augustus. 1st Century AD.
Ships from Himyar regularly traveled the East African coast. The Periplus of the Erythraean Sea describes the trading empire of Himyar and Saba, regrouped under a single ruler Charibael (Karab Il Watar Yuhan'em II), who is said to have been on friendly terms with Rome:

"23. And after nine days more there is Saphar, the metropolis, in which lives Charibael, lawful king of two tribes, the Homerites and those living next to them, called the Sabaites; through continual embassies and gifts, he is a friend of the Emperors."
—Periplus of the Erythraean Sea, Paragraph 23.[10]
[edit]Frankincense kingdom (Hadramaut)

The Frankincense kingdom is described further east along the southern coast of the Arabian Peninsula, with the harbour of Cana (South Arabic Qana, modern Bir Ali in Hadramaut). The ruler of this kingdom is named Eleazus, or Eleazar, thought to correspond to King Iliazz Yalit I:

"27. After Eudaemon Arabia there is a continuous length of coast, and a bay extending two thousand stadia or more, along which there are Nomads and Fish-Eaters living in villages; just beyond the cape projecting from this bay there is another market-town by the shore, Cana, of the Kingdom of Eleazus, the Frankincense Country; and facing it there are two desert islands, one called Island of Birds, the other Dome Island, one hundred and twenty stadia from Cana. Inland from this place lies the metropolis Sabbatha, in which the King lives. All the frankincense produced in the country is brought by camels to that place to be stored, and to Cana on rafts held up by inflated skins after the manner of the country, and in boats. And this place has a trade also with the far-side ports, with Barygaza and Scythia and Ommana and the neighboring coast of Persia."
—Periplus of the Erythraean Sea, Chap 27
[edit]Rhapta (Tanzania - or Mozambique?)

Recent research by the Tanzanian archaeologist Felix Chami has uncovered extensive remains of Roman trade items near the mouth of the Rufiji River and the nearby Mafia island, and makes a strong case that the ancient port of Rhapta was situated on the banks of the Rufiji River just south of Dar es Salaam.

The Periplus informs us that:

"Two runs beyond this island [Menuthias = Zanzibar?] comes the very last port of trade on the coast of Azania, called Rhapta ["sewn"], a name derived from the aforementioned sewn boats, where there are great quantities of ivory and tortoise shell."[11]

Chami summarizes the evidence for Rhapta's location as follows:

"The actual location of the Azanian capital, Rhapta, remains unknown. However, archaeological indicators reported above suggest that it was located on the coast of Tanzania, in the region of the Rufiji River and Mafia Island. It is in this region where the concentration of Panchaea/Azanian period settlements has been discovered. If the island of Menuthias mentioned in the Periplus was Zanzibar, a short voyage south would land one in the Rufiji region. The 2nd century geographer, Ptolemy, locates Rhapta at latitude 8º south, which is the exact latitude of the Rufiji Delta and Mafia Island. The metropolis was on the mainland about one degree west of the coast near a large river and a bay with the same name. While the river should be regarded as the modern Rufiji River, the bay should definitely be identified with the calm waters between the island of Mafia and the Rufiji area. The peninsula east of Rhapta would have been the northern tip of Mafia Island. The southern part of the bay is protected from the deep sea by numerous deltaic small islets separated from Mafia Island by shallow and narrow channels. To the north the bay is open to the sea and any sailor entering the waters from that direction would feel as if he were entering a bay. Even today the residents identify these waters as a bay, referring to it as a 'female sea', as opposed to the more violent open sea on the other side of the island of Mafia."[12]

In recent years, Felix Chami has found archaeological evidence for extensive Roman trade on Mafia Island and, not far away, on the mainland, near the mouth of the Rufiji River, which he dated to the first few centuries CE. Furthermore, J. Innes Miller points out that Roman coins have been found on Pemba island, just north of Rhapta.[13]

Nevertheless, Carl Peters has argued that Rhapta was near modern-day Quelimane in Mozambique[14], citing the fact that (according to the Periplus) the coastline there ran down towards the southwest. Peters also suggests that the description of the "Pyralaoi" (i.e., the "Fire people") - "situated at the entry to the [Mozambique] Channel" - indicates that they were the inhabitants of the volcanic Comoro Islands. He also maintains that Menuthias (with its abundance of rivers and crocodiles) cannot have been Zanzibar; i.e., Madagascar seems more likely.

Interestingly, the Periplus informs us that Rhapta, was under the firm control of a governor appointed by Arabian king of Musa,[disambiguation needed] taxes were collected, and it was serviced by "merchant craft that they staff mostly with Arab skippers and agents who, through continual intercourse and intermarriage, are familiar with the area and its language."[11]

The Periplus explicitly states that Azania (which included Rhapta) was subject to Charibaêl, the king of both the Sabaeans and Homerites in the southwest corner of Arabia. The kingdom is known to have been a Roman ally at this period. Charibaêl is stated in the Periplus to be “a friend of the (Roman) emperors, thanks to continuous embassies and gifts” and, therefore, Azania could fairly be described as a vassal or dependency of Rome, just as Zesan is described in the 3rd century Chinese history, the Weilüe.[15][16]

[edit]Barygaza (India)

Main article: Bharuch
Trade with the Indian harbour of Barygaza is described extensively in the Periplus. Nahapana, ruler of the Indo-Scythian Western Satraps is mentioned under the name Nambanus,[17] as ruler of the area around Barigaza:

41. "Beyond the gulf of Baraca is that of Barygaza and the coast of the country of Ariaca, which is the beginning of the Kingdom of Nambanus and of all India. That part of it lying inland and adjoining Scythia is called Abiria, but the coast is called Syrastrene. It is a fertile country, yielding wheat and rice and sesame oil and clarified butter, cotton and the Indian cloths made therefrom, of the coarser sorts. Very many cattle are pastured there, and the men are of great stature and black in color. The metropolis of this country is Minnagara, from which much cotton cloth is brought down to Barygaza."
—Periplus of the Erythraean Sea, Chap. 41[10]
Under the Western Satraps, Barigaza was one of the main centers of Roman trade with India. The Periplus describes the many goods exchanged:

49. There are imported into this market-town (Barigaza), wine, Italian preferred, also Laodicea[disambiguation needed]n and Arabian; copper, tin, and lead; coral and topaz; thin clothing and inferior sorts of all kinds; bright-colored girdles a cubit wide; storax, sweet clover, flint glass, realgar, antimony, gold and silver coin, on which there is a profit when exchanged for the money of the country; and ointment, but not very costly and not much. And for the King there are brought into those places very costly vessels of silver, singing boys, beautiful maidens for the harem, fine wines, thin clothing of the finest weaves, and the choicest ointments. There are exported from these places spikenard, costus, bdellium, ivory, agate and carnelian, lycium, cotton cloth of all kinds, silk cloth, mallow cloth, yarn, long pepper and such other things as are brought here from the various market-towns. Those bound for this market-town from Egypt make the voyage favorably about the month of July, that is Epiphi."
—Periplus of the Erythraean Sea, Chapter 49.[18]
Goods were also brought down in quantity from Ujjain, the capital of the Western Satraps:

48. Inland from this place and to the east, is the city called Ozene, formerly a royal capital; from this place are brought down all things needed for the welfare of the country about Barygaza, and many things for our trade : agate and carnelian, Indian muslins and mallow cloth, and much ordinary cloth.
—Periplus of the Erythraean Sea, Chapter 48.[18]
[edit]Early Chera, Chola, and early Pandyan kingdoms (India)

See also: Chera Dynasty, Early Pandyan Kingdom, Muziris, and Economy of ancient Tamil country
The lost port city of Muziris (Near present day Cochin) in the Chera kingdom, as well as the Early Pandyan Kingdom are mentioned in the Periplus as major centers of trade, pepper and other spices, metal work and semiprecious stones, between Damirica and the Roman Empire.

According to the Periplus, numerous Greek seamen managed an intense trade with Muziris:

Then come Naura (Kannur) and Tyndis, the first markets of Damirica or Limyrike, and then Muziris and Nelcynda, which are now of leading importance. Tyndis is of the Kingdom of Cerobothra; it is a village in plain sight by the sea. Muziris, of the same kingdom, abounds in ships sent there with cargoes from Arabia, and by the Greeks; it is located on a river (River Periyar), distant from Tyndis by river and sea five hundred stadia, and up the river from the shore twenty stadia. Nelcynda is distant from Muziris by river and sea about five hundred stadia, and is of another Kingdom, the Pandian. This place also is situated on a river, about one hundred and twenty stadia from the sea...."
—The Periplus of the Erythraean Sea, 53-54
Damirica or Limyrike is Tamilakkam (Tamil தமிழகம்) – the "Tamil country". Further, this area served as a hub for trade with the interior, in the Gangetic plain:

Besides this there are ex-ported great quantities of fine pearls, ivory, silk cloth, spikenard from the Ganges, malabathrum from the places in the interior, transparent stones of all kinds, diamonds and sapphires, and tortoise-shell; that from Chryse Island, and that taken among the islands along the coast of Damirica (Limyrike). They make the voyage to this place in a favorable season who set out from Egypt about the month of July, that is Epiphi.
—The Periplus of the Erythraean Sea, 56
[edit]Remains of the Indo-Greek kingdom



The Periplus explains that coins of the Indo-Greek king Menander I were current in Barigaza.
The Periplus describes numerous Greek buildings and fortifications in Barigaza, although mistakenly attributing them to Alexander the Great, who never went this far south. If true, this account would relate to the remains of the southern expansion of the Indo-Greeks into Gujarat:

"The metropolis of this country is Minnagara, from which much cotton cloth is brought down to Barygaza. In these places there remain even to the present time signs of the expedition of Alexander, such as ancient shrines, walls of forts and great wells."
—Periplus, Chap. 41
The Periplus further testifies to the circulation of Indo-Greek coinage in the region:

"To the present day ancient drachmae are current in Barygaza, coming from this country, bearing inscriptions in Greek letters, and the devices of those who reigned after Alexander, Apollodorus [sic] and Menander."
—Periplus Chap. 47[10]
The Greek city of Alexandria Bucephalous on the Jhelum River is mentioned in the Periplus, as well as in the Roman Peutinger Table:

"The country inland of Barigaza is inhabited by numerous tribes, such as the Arattii, the Arachosii, the Gandaraei and the people of Poclais, in which is Bucephalus Alexandria"
—Periplus of the Erythraean Sea, 47[10]
[edit]See also

Silk Road
Roman trade with India
[edit]Footnotes

^ Sino-Iranica by Berthold Laufer, year 1919, page 476, footnote 9. Also A Glossary of Colloquial Anglo-Indian Words and Phrases, by Yule and Burnell, year 1903, page 499.
^ "viaLibri Resources for Bibliophiles"
^ Schoff (1912), pp. 7, 17.
^ Schoff (1912) "Date and Authorship of the Periplus," pages 7-15.
^ Schoff (1912), pages 15-16.
^ Schoff (1912) "Introduction," page 6.
^ Hill (2009), pp. xvi and 244-245, n. 10.10.
^ a b c d Schoff (1912), page 16.
^ Please refer to Berenice Troglodytica.
^ a b c d e f g Full text, Schoff's 1912 translation
^ a b Casson (1989), p. 61.
^ Chami (2002), p. 20.
^ Miller, J. Innes. 1969. Chapter 8: "The Cinnamon Route". In: The Spice Trade of the Roman Empire. Oxford: University Press. ISBN 0-19-814264-1
^ Peters, C., 1902. "The Eldorado of the Ancients", pages 312-319, 347. London: Pearson and Bell
^ William H. Schoff, The Periplus of the Erythraean Sea: Travel and Trade in the Indian Ocean by a Merchant of the First Century (New York: Longmans, Green, and Co., 1912), Section 23. [1]
^ Hill (2004), Section 15. [2]
^ "History of the Andhras" by Durga Prasad
^ a b The Voyage around the Erythraean Sea, translation with commentary
[edit]References

Lionel Casson, The Periplus Maris Erythraei: Text With Introduction, Translation, and Commentary (Princeton University Press, 1989) ISBN 0-691-04060-5
Chami, F. A. 1999. "The Early Iron Age on Mafia island and its relationship with the mainland." Azania Vol. XXXIV 1999, pp. 1–10.
Chami, Felix A. 2002. "The Graeco-Romans and Paanchea/Azania: sailing in the Erythraean Sea." From: Red Sea Trade and Travel. The British Museum. Organised by The Society for Arabian Studies.
Dihle, A. 1965. Umstrittene Daten – Untersuchungen zum Auftreten der Griechen am Roten Meer, Wissenschaftliche Abhandlungen der Arbeitsgemeinschaft Für Forschung des Landes Nordrhein-Westfalen. Köln und Opladen: Westdeutscher Verlag.
Hill, John E. (2004). "The Peoples of the West" from the Weilüe, Section 15. (Draft version). Downloadable from: [3].
Hill, John E. (2009) Through the Jade Gate to Rome: A Study of the Silk Routes during the Later Han Dynasty, 1st to 2nd Centuries CE. BookSurge, Charleston, South Carolina. ISBN 978-1-4392-2134-1.
Huntingford, G. W. B. (translator) (1980). The Periplus of the Erythraean Sea, ISBN 0-904180-05-0, (also includes translation of Red Sea material from Agatharchides)
Hjalmar Frisk, Le Périple de la Mer Erythrée (Göteborg, 1927)
Miller, J. Innes. 1969. The Spice Trade of The Roman Empire: 29 B.C. to A.D. 641. Oxford University Press. Special edition for Sandpiper Books. 1998. ISBN 0-19-814264-1.
Fussman, G. 1991. "Le Periple et l'histoire politique del'Inde". Journal Asiatique 279 (1991):31-38.
Robin, C. 1991. "L'Arabie du sud et la date du Périple de la mer érythrée". Journal Asiatique 279:1-30.
Dr. Nagaswamy, R. 1995 Roman Karur. Brahadish Publications. http://tamilartsacademy.com/books/roman%20karur/cover.html
Schoff, Wilfred Harvey, translator and Secretary of the Commercial Museum of Philadelphia, with a foreword by W. P. Wilson, Sc. Director, The Philadelphia Museums. Periplus of the Erythraean Sea: Travel and Trade in the Indian Ocean by a Merchant of the First Century, Translated from the Greek and Annotated. (First published 1912, New York, New York: Longmans, Green, and Co.) Reprinted 1995, New Delhi: Munshiram Monoharlal Publishers, ISBN 81-215-0699-9 .
[edit]External links

[4] "The present text has been digitalized from the translation of William H. Schoff, The Periplus of the Erythraean Sea: Travel and Trade in the Indian Ocean by a Merchant of the First Century (New York: Longmans, Green, and Co., 1912). Some additional commentary including alternate spellings or translations from Lionel Casson's more recent edition are given in square brackets."
Ancient history sourcebook: The basic text from Schoff's 1912 translation.
Help improve this pageWhat's this?
Did you find what you were looking for?Yes No
Categories: 1st-century booksPeriplusesForeign relations of Ancient RomeAncient Greek geographyAfrica–India relationsHistory of Pakistan

قس اسپانیائی

El Periplo por la Mar Eritrea (Periplus Maris Erythraei) es un periplo griego que describe la navegación y las oportunidades de comercio desde los puertos egipcio-romanos, como Berenice, a lo largo de la costa del mar Rojo, África Oriental e India. El texto ha sido datado entre los siglos I y III, aunque la fecha más aceptada es de mediados del siglo I. Aunque la identidad del autor es desconocida, parece ser la descripción de primera mano de un comerciante egipcio, escritor en griego. Este texto es único por las descripciones precisas de la zona. Aunque la "Mar Eritrea" es generalmente referida al Mar Rojo, para los antiguos griegos incluía el océano Índico y el golfo Pérsico.
La obra consiste en 66 capítulos, la mayoría de ellos de un párrafo de longitud.
En muchos casos la descripción de los lugares es lo suficientemente precisa como para identificar inequívocamente las localizaciones actuales; en otros no lo es tanto. Por ejemplo se menciona Rhapta como el mercado más importante en la costa africana de Azania, pero hay al menos cinco localidades que se ajustan a la descripción, desde el sur de Tanga hasta el delta del río Rufiji. La descripción de la costa hindú menciona explícitamente el río Ganges, pero China es confusamente descrita como la gran ciudad interior Thina, productora de seda.
Otra característica interesante del periplo es que algunas palabras que describen mercancías objeto de comercio no son vistas en ninguna otra obra literaria, con lo que su significado real sólo es una elucubración. El periplo describe también cómo Hípalo fue el primero en descubrir la ruta directa desde el mar Rojo hasta el sur de India.
El texto que ha llegado hasta nosotros deriva de un manuscrito bizantino del siglo X en letra minúscula, guardado en las colecciones de la Universidad Librera de Heidelberg, y de una copia de él, del siglo XIV o XV en el Museo Británico. En el primero, el texto se atribuye a Flavio Arriano, probablemente por el único motivo de su cercanía temporal con el Periplus Pontus Euxini, escrito por él. La primera edición moderna del texto fue publicada en 1553 por Segismundo Gelenio.



Nombres, rutas y localidades del Periplo por la Mar Eritrea.
[editar]Bibliografía

Hjalmar Frisk, Le Périple de la Mer Erythrée (Gotemburgo, 1927)
[editar]Enlaces externos

Jenott, Lance; translation of William H. Schoff (2004). «The Voyage around the Erythraean Sea» (en inglés). University of Washington. Consultado el 22/03/2010.
Ver las calificaciones de la página
Evalúa este artículo
¿Qué es esto?
Confiable
Objetivo
Completo
Bien escrito
Estoy muy bien informado sobre este tema (opcional)

Enviar calificaciones
Categorías: PeriplosLibros del siglo ISiglo I en Europa

قس پرتغالی
O Périplo do Mar Eritreu ou Périplo do Mar Vermelho (em grego: Περίπλους τὴς Ἐρυθράς Θαλάσσης, em latim: Periplus Maris Erythraei) é um périplo greco-romano, escrito em grego e que descreve a navegação e comércio dos portos romano-egípcios como Berenice ao longo da costa do Mar Vermelho, e outros ao longo do nordeste de África e Índia. O texto tem sido datado entre o século I e século III d.C., mas uma data de meados do século I é a mais consensual. De autor anónimo, é claramente uma descrição pessoal de alguém familiar com a região e é praticamente único na descrição precisa do que era o mundo antigo nessa região.[1]
Embora Mar Eritreu (em grego: Ἐρυθρά Θάλασσα) literalmente signifique "Mar Vermelho", para os gregos incluía também o oceano Índico e o golfo Pérsico.
A obra consiste em 66 capítulos, a maioria deles com um parágrafo apenas.
Em muitos casos a descrição dos lugares é suficientemente precisa para identificar inequivocamente as localizações atuais. Em outros nem por isso: por exemplo menciona-se Rhapta como o mercado mais importante da costa africana de Azania, mas há pelo menos cinco localidades que se ajustam à descrição, do sul de Tanga até ao delta do rio Rufiji. A descrição da costa indiana menciona explicitamente o rio Ganges, mas a China é confusamente descrita como a grande cidade interior Thina, produtora de seda.
Outra característica interessante do périplo é que algumas palavras que descrevem mercadorias objeto de comércio não são vistas em nenhuma outra obra literária, pelo que o seu significado real é misterioso. O périplo descreve também como Hípalo foi o primeiro a descobrir a rota direta entre o mar Vermelho e o sul da Índia.
O texto que chegou até hoje deriva de um manuscrito bizantino do século X em letra minúscula, guardado nas coleções da Universidade de Heidelberg, e de uma copia deste, dos séculos XIV ou XV, hoje no Museu Britânico. No primeiro, o texto é atribuído a Flávio Arriano, provavelmente pelo único motivo da sua proximidade temporal com o Periplus Pontus Euxini, escrito por ele. A primeira edição moderna do texto foi publicada em 1553 por Sigismund Gelenius.
[editar]Bibliografia

Hjalmar Frisk, Le Périple de la Mer Erythrée (Gotemburgo, 1927)
Referências

↑ Vannucci, Marta. Os Manguezais e nós: uma síntese de percepções. [S.l.]: Edusp, 2003. ISBN 9788531404665
Ver avaliações
Avaliar esta página
O que é isto?
Credibilidade
Imparcialidade
Profundidade
Redação
Conheço este assunto muito profundamente (opcional)

Enviar avaliações
Categorias: PériplosMar VermelhoLivros do século I

قس بوکمال (نروژی)

Periplus Maris Erythraei («rundreise i Rødehavet») er en gresk nedtegnelse om en rundreise som beskriver navigering og handelsmuligheter fra romerske egyptiske havner som Berenike langs kysten av Rødehavet og andre langs Nordøst-Afrika og India. Teksten har blitt tilskrevet flere forskjellige tidspunkt mellom det 1. og det 3. århundret e.Kr., men det mest aksepterte tidspunktet er midten av det 1. århundret. Forfatteren er ukjent, men det er tydelig at det er en førstehånds beskrivelse av noen som kjenner til området er nesten unikt i å kunne gi nøyaktig innsikt i hva den antikke verden visste om landene rundt Indiahavet.
Selv om Erythraeihavet (gresk: Ερυθρά Θάλασσα) bokstavelig betyr «Rødehavet», inkluderte det for grekerne Indiahavet og Persiagulfen.
Innhold [vis]
Oversikt [rediger]



Kart fra 1597 av Abraham Ortelius som viser stedene i Periplus Maris Erythraei.
Verket består av 66 kapittel, de fleste ikke lenger enn et langt avsnitt. Det korte kapittel 9 sier for eksempel i sin helhet:
Fra Malao (Berbera) er det to kurser til market i Moundou hvor skipene ankres sikrere av en øy som ligger svært nær land. Importen til disse er som tidligere nevnt [kapittel 8 nevner jern, gull, sølv, drikkekopper osv.], og fra den eksporteres det på samme vis de samme varene [kapittel 8 nevner blant annet myrra og slaver], og søt gummi kalt mokrotou. Innbyggerne som handler er mer fredelige.
I mange tilfeller er beskrivelsen av stedene nøyaktige nok til å identifisere deres plassering i dag. For andre er der betydelig debatt. For eksempel er et «Rhapta» nevnt som markedet lengst ned langs kysten av Afrika som tilhørte «Azania», men der er minst fem steder som passer beskrivelsen fra Tanga sør til Rufijideltaet. Beskrivelsen av den indiske kysten nevner Ganges tydelig, men etter dette er det noe forvirrende, nevner Kina som den «store innlandsbyen Thina» som er kilde for råsilke.
Et annet interessant trekk i Periplus er at noen av ordene beskriver handelsvarer som en ikke ser noe annet sted i antikkens litteratur, derfor kan vi bare gjette om hva de kan bety. Periplus beskriver også hvordan Hippalus først oppdaget den direkte ruten fra Rødehavet til det sørlige India.
Teksten stammer fra et bysantinsk manuskript fra det 10. århundre som er tatt vare på i samlingene til universitetsbiblioteket i Heidelberg (CPG 398: 40v-54v) og en kopi fra det 14. eller 15. århundre i British Museum (B.M. Add 19391 9r-12r). I manuskriptet fra det 10. århundre, er teksten tillagt Arrian, antagelig ikke av en dypere årsak enn at manuskriptet stod ved siden av Periplus Pontus Euxini som er skrevet av ham. Periplus ble første gang publisert i en modern utgave av Sigismund Gelenius i 1553.
Tidspunkt og forfatterskap [rediger]

Eb historisk analyse publisert av Schoff i 1912 snevret inn tidspunktet for teksten til år 60.[1] Selv om det å snevre inn tidspunktet fra 1912 til et eneste år rundt 2000 år tidligere kan regnes som utrolig etter dagens standard, stemmer likevel år 60 godt med dagens anslag på en tid rundt midten av det første århundre. Schoff gir i tillegg en historisk analyse på tekstens opprinnelige forfatter[2] og lander på den konkluasjon at forfatteren må ha vært en «greker i Egypt og romersk undersått».[3] Etter Schoffs kalkulasjoner ville dette være på tiden til Tiberius Claudius Balbilus som tilfeldigvis også var egyptisk greker.
Schoff fortsetter med å bemerke at forfatteren ikke kunne ha vært en «svært utdannet mann» siden det «er beviselig fra hans jevnlige forveksling av greske og latinske ord og hans klønete og noen ganger ugrammatikalske sammensetninger».[4] På grunn av «fraværet av beretning om reisen opp Nilen og gjennom ørkenen fra Koptos»[5], foretrekker Schoff å plassere forfatterens hjemsted i «Berenike fremfor Alexandria».[6] Schoff er uklar om hvilket «Berenike» han henviser til, og det finnes flere steder som het Berenike.
En merkelig ting som Schoff merker seg mens han oversetter fra den opprinnelige greske versjonen er at «teksten er så vag og usikker at [forfatteren] ser ut til å sitere noen andre, med mindre mye av denne delen av verket har gått tapt i kopieringen».[7]
Opone (Somalia) [rediger]

Ras Hafun i det nordlige Somalia er antatt å være stedet for det antikke handelssenteret Opone. Keramikk fra Egypt, Romerriket og Persiabukta har blitt funnet fra stedet av en arkeologisk gruppe fra Universitety of Michigan. Opone er det trettende innlegget i Periplus Maris Erythraei som delvis sier:
Og så, etter å ha seilt fire hundre stadier langs en klippe som strømmene også trekker deg mot, er der en annen markedsby kalt Opone, som de samme tingene blir importert som de som allerede er blitt nevnt, og i den er de største mengdene med kanel blir produsert, (arebo og moto), og slaver av det bedre slag som føres til Egypt i økende antall. Og en stor mengde skilpaddeskall, bedre enn de som finnes andre steder
– Periplus Maris Erythraei kapittel 13[8]
I antikken opererte Opone som nødhavn for handelsmenn fra Fønikia, Egypt, Hellas, Persia, Jemen, Nabataia, Azania, Romerriket og andre steder siden det hadde en strategisk plassering langs kystruten fra Azania til Rødehavet. Handelsmenn fra så langt borte fra som Indonesia og Malaysia passerte Opone og handlet krydder, silke og andre varer, før de dro sørover mot Azanaia eller nordover til Jemen eller Egypt på handelsruter som strakte seg over Indiahavets utkanter. Så tidlig som år 50 var Opone velkjent som senter for kanelhandelen, sammen med handel av kryddernellik og annet krydder, elfenben, eksotiske dyr og røkelse.
Malao (Somalia) [rediger]

Den antikke havnen Malao som lå i dagens Berbera i det nordvestlige Somalia, nevnes også i teksten Periplus:
Etter Avalites er der en annen markedsby, bedre enn denne, kalt Malao, et seilas på rundt åttehundre stadier. Ankringsstedet er åpent og delvis skjermet av en tupp som går ut fra øst. Her er de innfødte mer fredelige. Der importeres til dette stedet tingenes som allerede er nevnt og mange tunikaer, kapper fra Arsinoe, sydd og farget, drikkekopper, flak av mykt kobber i små kvanta, jern og gull og sølvmynter, ikke mye. Der eksporteres fra disse stedene myrra, litt virak (så langt det vites), den hardere kanelen, indisk kopal og makir som importeres inn i Arabia. Og slaver, men sjelden.
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 8[8]
Aksumriket (Eritrea og Etiopia) [rediger]



Mynter av kong Endybis, 227-235, British Museum. Den til venstre har den greske skriften «AΧWMITW BACIΛEYC», «konge av Axum». Den til høyre sier på gresk: ΕΝΔΥΒΙC ΒΑCΙΛΕΥC, «Kong Endybis».
Aksum nevnes i Periplus som et viktig handelssted for elfenben som ble eksportert til hele den antikke verden:
Fra det stedet til byen til folket kalt aksumitter er der ytterligere fem dagers reise. Til det stedet føres all elfenben fra landet på den andre siden av Nilen gjennom distriktet kalt Cyeneum, og derfra til Adulis
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 4
Ifølge Periplus var herskeren i Aksum i det 1. århundre Zoskales som ved siden av å herske i Aksum også holdt to havner i Rødehavet: Adulis (nær Massawa) og Avalites (Assab). Han skal også ha vært kjent med gresk litteratur:
Disse stedene, fra kalvespiserne til det andre berberlandet, blir styrt av Zoscales som er gnien i sin væremåte og streber alltid etter mer, men ellers rettferdig og kjent med gresk litteratur.
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 5[8].
Himjar og Saba (Arabia) [rediger]



Mynt fra kongedømmet Himjar på sørkysten av den arabiske halvøy hvor det passerte skip mellom Egypt og India. Dette er en imitasjon av en mynt av Augustus, 1. århundre.
Skip fra Himjar reiste regelmessig langs den østafrikanske kysten. Periplus beskriver handelsimperiet til Himjar og Saba, omorganisert under en hersker, Charibael (Karab Il Watar Yuhan'em II), som skal ha hatt et vennlig forhold til romerne:
Og etter ytterligere ni dager er der Safar, metropolisen, hvor Charibael lever, den lovmessige kongen for to stammer, homerittene og de som lever ved siden av dem, kalt sabaitter. Gjennom kontinuerlige utsendinger og gaver, er han venn av keiserne.
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 23[8].
Kongedømmet Virak [rediger]

Kongedømmet Virak beskriver lenger øst langs den sørlige kysten av den arabiske halvøy med havnen Kana (sørarabisk Qana, dagens Bir Ali). Herskeren i dette kongedømmet blir kalt Eleazus, eller Eleazar, antatt å korrespondere med kong Iliazz Yalit I:
Etter Eudaemon Arabia er der en sammenhengende kystlengde, og en bukt strekker seg to tusen stadier eller mer, langs denne bor nomader og fiskespisere i landsbyen. Rett bortenfor kappet som strekker seg ut fra denne bukta er der en annen markedsby ved kystlinjen, Cana, eller Eleazus' kongedømme, viraklandet. Mot denne står det to ørkenøyer, en kalt fuglenes øy, den andre kuppeløya, ett hundre og tjue stadier fra Cana. I innlandet fra dette stedet ligger metropolisen Sabbatha, hvor kongen bor. All viraken som produseres i dette landet føres med kameler til dette stedet for å lagres, og til Cana på rafter holdt oppe av oppblåste skinn etter landets skikker, og i båter. Og dette stedet har også en handel med havner langt unna, med Barigaza og Skythia og Ommana og nabokystene i Persia.
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 27[8].
Barigaza (India) [rediger]

handelen med den indiske havnen Barigaza beskrives omfattende i Periplus. Nahapana, hersker av indoskythiske vestlige satraper nevnes under navnet Nambanus[9] som hersker av området rundt Barigaza:
Bortenfor Baracabukta ligger Barygaza og kysten av landet Ariaca som er begynnelsen på kongedømmet til Nambanus og av hele India. Den delen av det som ligger inne i landet og ved siden av Skythia kalles Abiria, men kysten kalles Syrastrene. Det er et fruktbart land, gir hvete og ris og sesamolje og rent smør, bomull og indiske klær laget av den i store mengder. Veldig mye kveg beiter der, og mennene er av staut bygning og sorte i farge. Metropolisen i landet er Minnagara, hvor mye bomullsklær føres fra ned til Barigaza.
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 41[8].
Under de vestlige satrapene var Barigaza ett av hovedsentrene for romersk handel med India. Periplus beskriver de mange varene som ble utvekslet:
I denne markedsbyen (Barigaza) er der importert vin, italiensk ble foretrukket, men også laodikeansk og arabisk, kobber, tinn og bly, korall og topas, tynne klær og ubetydelige sorter av alle slag, belter, styraks, søt kløver, glass, realgar, antimon, gull og sølvmynter som der er profitt på når det blir byttet med pengene i landet, og salver, ikke verdifulle og ikke mye. Og for kongen ble det tatt med til disse stedene svært kostbare sølvbeholdere, syngende gutter, nydelige jomfruer til haremet, fin vin, tynne finvevde klær og de beste salvene. Fra disse stedene ble det eksportert virak, costus, bdellium, elfenben, agate og karneol, lycium, bomullsklær av alle slag, silkeklær, malvaceae-klær, garn, pepper og andre slike ting som føres hit fra de forskjellige markedsbyene. De som satte kurs for denne markedsbyen fra Egypt gjorde unna reisen på rundt en måned i juli, som er epiphi
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 49
Varer ble også ført ned i mengder fra Ujjain, hovedstaden i de Vestlige satraper:
I innlandet fra dette stedet og mot øst, er byen som blir kalt Ozene, tidligere en kongelig hovedstad. Fra dette stedet føres ned alle ting som trengs for velferden i landet rundt Varigaza, og mange ting for vår handel: agate og karneol, indisk muslin og malvaceae-klær, og mange vanlige klær.
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 48
Tidlig Chera og tidlige Pandyan kongedømmer (India) [rediger]

Kongedømmet Chera mistet havnebyen Muziris, i tillegg til tidlige Pandyan-kongedømmer nevnes i Periplus som betydelige handelssenter for pepper og annet krydder, metallarbeid og halvedle steiner, mellom Damirica og Romerriket.
Den vidt aksepterte teorien hevder at det er Musiri, opp elven Kaveri, nær den antikke hovedstaden til kongedømmet Chera, Karur i Tamil Nadu. Romerske mynter og amforaer er funnet i store mengder sammen med Chera-romerske felles mynter. Salemstål, antimon og bly i Egypt bekrefter også at dette er en enda eldre havn. Distansen mellom Musirir og sjøen er rundt 500 stadier som Periplus beretter.
Den andre kontroversielle teorien hevder at mengdene av mynter og skår av amforaer som er funnet i byen Pattanam, tilsier at dette er en sannsynlig plassering for denne mytiske havnebyen. I dag kalles dette stedet Kodungalloor.
Ifølge Periplus betjente tallrike greske sjømenn en intens handel med Muziris:
Så kom Naura og Tyndis, de første markedene i Damirika, og så Muziris og Nelkynda som nå er av ledende viktighet. Tyndis er av kongedømmet Cerobothra. Det er en landsby som er synlig fra sjøen. Muziris, av samme kongedømme, flommer over av skip som sendes dit med last fra Arabia og av grekerne. Den ligger ved en elv, fem hundre stadier fra Tyndis på elva og sjøen, og tjue stadier fra sjøen opp elva.
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 53-54
Damirica eller Limyrike identifiseres vanligvis med Tamilagam (Tamil: தமிழகம்) («tamilenes land»). Videre fungerte dette området som en terminal for handelen med de indre områdene på Ganges-sletta:
Ved siden av dette eksporteres store mengder av fine perler, elfenben, silkeklær, indisk nard fra Ganges, malabathrum fra steder i innlandet, gjennomsiktige steiner av alle slag, diamanter og safirer og skilpaddeskall, det fra øya Chryse tatt blant øyene langs kysten av Damirica (Limyrike). De som satte kurs for denne markedsbyen fra Egypt gjorde unna reisen på rundt en måned i juli, som er epiphi
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 56
Restene av de indogreske kongedømmene [rediger]



Periplus forklarer at myntene til den indogreske kong Menander I var myntenhet i Barigaza.
Perplus beskriver tallrike greske bygninger og befestninger i Barigaza, men tillegger dem feilaktig Aleksander den store som aldri dro så langt sør. Dersom det er sant forteller denne beretningen om restene etter den sørlige ekspansjonen til indogrekerne i Gujarat:
Metropolisen i dette landet er Minnagara, hvorfra mye av bomullsklærne føres ned til Barigaza. I disse stedene er det til og med resten til denne dag fra ekspedisjonen til Aleksander som gamle templer, festningsmurer og store brønner.
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 41
Periplus bevitner videre sirkulasjonen av indogreske mynter i regionen:
Til denne dag er gamle drakmer myntenheten i Barigaza som kommer fra dette landet og bærer inskripsjonen i greske bokstaver, og utstyret til de som hersket etter Aleksander, Apollodorus og Menander.
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 47[8]
Den greske byen Alexandria Bucefalous ved Jhelum-elva nevnes i Periplus, som i det romerske Tabula Peutingeriana:
Landet i innlandet for Barigaza er bebodd av tallrike stammer som arattii, arachosii, gandaraei og Poclais' folk, hvor Bucefalos Alexandria ligger.
– Periplus Maris Erythraei, kapittel 47
Se også [rediger]

Hekataios av Miletos
Referanser [rediger]

^ Schoff (1912) «Date and Authorship of the Periplus,» s. 7-15.
^ Schoff (1912), s. 15-16.
^ Schoff (1912) «Introduction,» s. 6.
^ Schoff (1912), s. 16.
^ Ibidem.
^ Ibid.
^ Schoff (1912), s. 16.
^ a b c d e f g Hele tekste, Schoffs oversettelse fra 1912
^ «History of the Andhras» av Durga Prasad
Litteratur [rediger]

Lionel Casson, The Periplus Maris Erythraei: Text With Introduction, Translation, and Commentary (Princeton University Press, 1989) ISBN 0-691-04060-5
Chami, F. A. 1999. «The Early Iron Age on Mafia island and its relationship with the mainland.» Azania Vol. XXXIV 1999, s. 1-10.
Chami, Felix A. 2002. «The Graeco-Romans and Paanchea/Azania: sailing in the Erythraean Sea.» Fra: Red Sea Trade and Travel. The British Museum. Organised by The Society for Arabian Studies.
Dihle, A. 1965. Umstrittene Daten – Untersuchungen zum Auftreten der Griechen am Roten Meer, Wissenschaftliche Abhandlungen der Arbeitsgemeinschaft Für Forschung des Landes Nordrhein-Westfalen. Köln und Opladen: Westdeutscher Verlag.
The Periplus of the Erythraean Sea, transl. G.W.B. Huntingford (Hakluyt Society, 1980) ISBN 0-904180-05-0 (also includes translation of Red Sea material from Agatharchides)
Hjalmar Frisk, Le Périple de la Mer Erythrée (Göteborg, 1927)
Miller, J. Innes. 1969. The Spice Trade of The Roman Empire: 29 B.C. to A.D. 641. Oxford University Press. Special edition for Sandpiper Books. 1998. ISBN 0-19-814264-1.
Fussman, G. 1991. «Le Periple et l'histoire politique del'Inde». Journal Asiatique 279 (1991):31-38.
Robin, C. 1991. «L'Arabie du sud et la date du Périple de la mer érythrée». Journal Asiatique 279:1-30.
Dr. Nagaswamy, R. 1995 Roman Karur. Brahadish Publications. [1]
Schoff, Wilfred Harvey, oversetter og sekretær for Commercial Museum of Philadelphia, med forord av W. P. Wilson, Sc. Director, The Philadelphia Museums. Periplus of the Erythraean Sea: Travel and Trade in the Indian Ocean by a Merchant of the First Century, Translated from the Greek and Annotated. (Først publisert 1912, New York, New York: Longmans, Green, and Co.) Nytrykk 1995, New Delhi: Munshiram Monoharlal Publishers, ISBN 81-215-0699-9 .
Kategori: Litteraturhistorie

قس روسی
Пери́пл Эритре́йского мо́ря (др.-греч. Περίπλους τὴς Ἐρυθράς Θαλάσσης) — древнегреческое географическое сочинение предположительно третьей четверти I века н. э., содержащее описание побережья Красного моря, Аденского залива и Аравийского моря, вдоль которого пролегали торговые пути египетских купцов, в том числе в Индию (см. индо-римская торговля). Произведение содержит немало уникальной информации и пользуется большим вниманием в науке[1].
В тексте упомянуты сотни географических названий, подробно описаны предметы торговли на различных портовых рынках, содержатся сведения о флоре и фауне.
В византийской рукописной традиции оно оказалось приписано Флавию Арриану, автору «Перипла Понта Евксинского», под чьим именем и было впервые опубликовано в 1533 году. Однако в современной науке считается несомненным, что Арриан не мог быть его автором (как по стилистическим, так и по хронологическим соображениям), и предполагается, что сочинение было либо написано купцом, плававшим по этим маршрутам, либо составлено по рассказам таких купцов.
Точная датировка текста неизвестна, предлагались даты от конца I в. до н. э. до III века н. э., однако наиболее популярна датировка серединой — второй половиной I века н. э., М. Д. Бухарин останавливается на 70-х годах[2].
Состав текста[3]:
Путь вдоль восточного побережья Африки, от Миос Гормос (ныне Старый Кусейр) до Опоны (на мысе Хафун в Сомали[4]) (1-11)
и далее до Рапты (возможно, современный Дар эс-Салам[5]) (12-18), которую автор называет «последним рынком» на берегу Африки и отмечает, что далее океан неисследован, поворачивает к югу и сливается с Западным морем (18).
Далее начинается описание побережья вдоль западного и южного берегов Аравии (19-33),
Кратко описано восточное побережье Аравии, Персидский залив и южное побережье Ирана (34-37),
от дельты Инда мимо западного побережья Индии до её крайнего юга (38-59), причем автор упоминает мыс Комар (ныне Коморин) и местную богиню (59).
краткое описание восточного побережья Индии, с упоминанием Тапробаны и Хрисы (60-64),
отдалённые народы (65-66).
В тексте упомянуто несколько имен современных автору царей, идентификация которых помогает уточнить время его создания:
царь Аксума 'Зоскал (§ 5), вероятно За-Хакал[6].
царь Савэ (Ма’афир) в Аравии Холеб, он же Мофарит (§§ 16, 22), отождествляемый с правителем по имени Кулайб Йухан’им (после 50 года), чье имя известно из найденной в 1986 г. надписи[7].
царь Сабы и гомеритов (химьяритов) Харибаил (§§ 23, 26, 31), или Кариб’ил Ватар Йухан’им I, начавший править около 50 года[8].
царь Манбан, правящий в Миннагаре, области Ариака (§ 41). Его обычно отождествляют с правителем саков Нахапаной, правившим в 40-60-х годах[9]
цари Сараган и Сандан (§ 52). Имя Сараган, как считается, соответствует династии Шатакарни, а именно её царю Шри Гаутамипутре Шатакарни (правил в 50-60-е годы)[10] либо его предшественнику Шивасвати Шатакарни[11]. Имя Сандан, согласно наиболее распространенному мнению, передает название династии Сатавахана[12].
царь Кепробот, правящий в Музирисе (§ 54). Предполагается, что имя соответствует Кералапутра — титулу правителей царства Чера[13]; либо, при конъектура Кероботр — тамильской форме Черапутра[14].
царь Пандион (§§ 54, 58, 59), то есть правитель царства Пандья[13].
Также автор упоминает Семирамиду, Александра Великого и правивших после него в Индии Аполлодота и Менандра (§ 47), и говорит о том, что кормчий Гиппал впервые открыл путь через открытое море (§ 57)[15].
[править]См. также

Индо-римская торговля
Перипл Псевдо-Скилака
[править]Литература

↑ библиографию см. Бухарин 2007, с.332-403
↑ обзор гипотез см. Бухарин 2007, с.201-246
↑ о составе: Бухарин 2007, с.11
↑ Бухарин 2007, с.89
↑ Бухарин 2007, с.94-95
↑ Бухарин 2007, с.75
↑ Бухарин 2007, с.97, 106
↑ Бухарин 2007, с.107-108
↑ Бухарин 2007, с.141-142; Таронян 2007, с.468
↑ Бухарин 2007, с.157
↑ Таронян 2007, с.560
↑ Бухарин 2007, с.158-162; Таронян 2007, с.554
↑ 1 2 Бухарин 2007, с.169
↑ Таронян 2007, с.432-433
↑ о Гиппале см. Бухарин 2007, с.174-186
[править]Переводы

The Periplus of the Erythraean Sea: Travel and Trade in the Indian Ocean by a Merchant of the First Century. Translated by William H. Schoff. (New York: Longmans, Green, and Co., 1912)
Frisk H., Le Périple de la Mer Erythrée (Göteborg, 1927)
Casson L., The Periplus Maris Erythraei: Text With Introduction, Translation, and Commentary (Princeton University Press, 1989) ISBN 0-691-04060-5. P.51-93.
Бухарин М. Д. Неизвестного автора «Перипл Эритрейского моря»: Текст, перевод, комментарий, исследования. СПб, Алетейя. 2007. 440 стр. ISBN 978-5-903354-83-2 (в примечаниях: Бухарин 2007)
Псевдо-Арриан. Плавание вокруг Эритрейского моря. / Пер. С. П. Кондратьева. // Вестник древней истории. 1940. № 2. — С. 264—281.
Параграфы 1-18. / Пер. Г. М. Бауэра. // История Африки. Хрестоматия. — М., 1979. — С.92—102;
2-е изд. — М., 1990. — С. 99—110.
Параграфы 19-33. // Рункова Е. А. Южная Аравия. I в. до н. э. — III век н. э. — М., 1995. С.128-133.
Параграфы 38-66. // Древний Восток в античной и раннехристианской традиции (Индия, Китай, Юго-Восточная Азия). / Пер. Г. А. Тароняна. — М., Ладомир, 2007. — С.144-152. (в примечаниях: Таронян 2007)
Категории: Древнегреческие географыПериплыГеографы Древнего РимаПутешественники в ИндиюДревнегреческая псевдоэпиграфия

قس فرانسه

Le Périple de la mer Érythrée, ou Περίπλους τῆς Ἐρυθρᾶς Θαλάσσης (mais souvent cité sous son titre latin Periplus Maris Erythraei par commodité), est un « périple » (récit) maritime rédigé en grec décrivant la navigation et les opportunités commerciales depuis les ports romano-égyptiens comme Bérénice le long de la côte de la mer Rouge, alors appelée mer Érythrée (Ἐρυθρος, « rouge » en grec ancien), et d'autres le long de l'Afrique orientale et de l'Inde.
Origine et éditions[modifier]

Le texte exploité actuellement provient d'un manuscrit byzantin du xe siècle appartenant au fonds de la bibliothèque universitaire d'Heidelberg1 et d'une copie de celui-ci datant du xive ou xve siècle appartenant au British Museum2. Le Périple a connu sa première édition moderne par Sigismund Gelenius en 1553.
On le date aujourd'hui généralement de la première moitié du ier siècle. Bien que l'auteur en soit inconnu, sa lecture indique qu'il s'agit d'une description de première main d'un familier de cette zone géographique et une source quasiment unique de renseignements concernant le monde antique dans les régions qui bordent l'océan Indien. En effet, bien que mer Érythrée soit la dénomination grecque antique de la mer Rouge, le texte inclut la description de l'océan Indien et du golfe Persique, partant de l'île de Dioscoride (aujourd'hui Socotra).
Description de l'œuvre[modifier]

L'œuvre se compose de soixante-six chapitres, la plupart d'entre eux consistant en un long paragraphe.
La première partie, chapitres un à dix-huit, décrit les routes maritimes suivant l'axe Nord-Sud depuis l'Égypte le long de la côte d'Afrique jusqu'à ce qui correspond probablement à l'actuelle Tanzanie.
Le reste du texte suit un axe Ouest-Est, depuis l'Égypte, en faisant le tour de la péninsule Arabique et du golfe Persique jusqu'à la côte de Malabar.
Le court chapitre cinquante-quatre, par exemple, dit dans sa totalité :
« Tyndis appartient au royaume de Cerobothra ; c'est un village bien visible depuis la mer. Muziris, du même royaume, abonde en navires envoyés ici avec des cargaisons depuis l'Arabie et par les Grecs ; la ville est située sur un fleuve, éloigné de Tyndis de cinq cents stades par fleuve et mer, et en remontant le fleuve de vingt stades depuis le rivage. Nelcynda est éloigné de Muziris par le fleuve et la mer d'environ cinq cents stades, et appartient à un autre royaume, celui des Pandya. Cet endroit est également situé sur un fleuve, à environ cent vingt stades de la mer. »


Reconstitution des routes maritimes d'après Le Périple de la mer Érythrée, début du ier siècle
Interprétation de l'œuvre[modifier]

Dans un grand nombre de cas, la description est suffisamment précise pour pouvoir identifier les emplacements actuels correspondants, tandis que pour d'autres, les hypothèses sont très nombreuses.
La ville de « Porto » est vraisemblablement l'actuelle Aden au Yémen.
Le lieu dénommé « Rhapta » est mentionné comme étant le marché le plus lointain le long de la côte africaine « d'Azania » ; des chercheurs ont reconnu au moins cinq endroits correspondant à la description, dans une zone s'étendant du sud de Tanga jusqu'au delta de fleuve Rufiji.
La description de la côte indienne mentionne le Gange tout à fait clairement, puis le périple perd beaucoup en précision lorsqu'en décrivant la Chine, il cite comme une « grande ville intérieure », « Thina qui est une source de soie brute ».
Une autre caractéristique du Périple est que certains des mots décrivant les marchandises n'apparaissent dans aucun autre texte de la littérature antique, obligeant à faire des conjectures sur leur signification.
Bibliographie[modifier]

Manuscrits
(grc) Le Codex pal. graec. 398, fol. 40v-54v, de l'Université de Heidelberg (Xe siècle).
(grc) Le Man. Add. 19391, fol. 9r-12r, du British Museum (XIVe-XVe siècle).

Éditions et traductions du texte grec
The Periplus Maris Erythraei, éd. et trad. angl. par Lionel Casson, Princeton (NJ), 1989 (ISBN 0-691-04060-5) (trad. partielle en ligne).
The Periplus of the Erythraean Sea ; with some extracts from Agatharkhides "On the Erythraean Sea" [De mari Erythraeo], éd. et trad. angl. par George Wynn Brereton Huntingford, Londres, 1980 (ISBN 0-904180-05-0) (Works issued by the Hakluyt society. Second series, 151).
The periplus of the Erythræan sea : travel and trade in the Indian Ocean, trad. angl. par Wilfred Schoff, New York, 1912 (en ligne ; num., bis) ; repr. 1995 (ISBN 8121506999)
Anonymi [Arriani, ut Fertur] Periplus Maris Erythraei, dans Geographi Graeci minores, vol. 1, éd. grecque et trad. latine par Karl Müller, Paris, 1855, p. 257-305 (en ligne).

Autres documents
Felix Chami, The Early Iron Age on Mafia island and its relationship with the mainland, dans Azania : Journal of the British Insitute of History and Archaeology in East Africa, 34, Londres, 1999, p. 1-10.
Gérard Fussman, Le Périple et l'histoire politique de l'Inde, dans Journal Asiatique, 279 (1-2), Paris, 1991, p. 31-38.
Christian Robin, L'Arabie du Sud et la date du Périple de la mer Érythrée (nouvelles données), dans Journal Asiatique, 279, Paris, 1991, p. 1-30.
Jehan Desanges, Les relations de l'Empire romain avec l'Afrique nilotique et érythréenne, d'Auguste à Probus, dans ANRW, II. 10.I, Berlin, 1988, p. 3-43 (ISBN 0899252281) (extraits).
James Innes Miller, The spice trade of the Roman Empire: 29 B.C. to A.D. 641, Oxford, 1969 ; repr. 1998 (ISBN 0-19-814264-1).
Raymond Mauny, Le périple de la mer Erythrée et le problème du commerce romain en Afrique au sud du Limes, dans Journal de la Société des Africanistes, 38-1, Paris, 1968, p. 19-34 (ISSN 1957-7850) (en ligne).
Albrecht Dihle, Umstrittene Daten : Untersuchungen zum Auftreten der Griechen am Roten Meer, Cologne et Opladen, 1965 (Wissenschaftliche Abhandlungen der Arbeitsgemeinschaft für Forschung des Landes Nordrhein-Westfalen, 32) .
Jöns Ivan Hjalmar Frisk, Le Périple de la Mer Erythrée, Göteborg, 1927 (Goteborgs högskolas ärsskrift, 33).
Notes et références[modifier]

↑ CPG 398 : 40v-54v
↑ B.M. Add 19391 9r-12r
Voir aussi[modifier]

Articles connexes[modifier]
Échanges commerciaux entre la Rome antique et l'Inde
Géographie (Ptolémée) (vers 150)
Table de Peutinger (après 328)
Itinéraire d'Antonin (fin du iiie)
Anonyme de Ravenne (viie siècle)
Lien(s) externe(s)[modifier]
(en) www.fordham.edu Le texte intégral, en anglais.
Portail du monde antique Portail du monde maritime Portail de la géographie Portail de l’exploration
Catégories : Histoire maritimeExploration de l'AsieExploration de l'AfriqueLittérature grecque d'époque romaineÉconomie sous la Rome antiqueAfrique de l'EstLivre paru au Ier siècle

قس آلمانی


Periplus Maris Erythraei („Küstenfahrt des Roten Meeres“) ist der Titel eines Buches aus dem 1. Jahrhundert n. Chr., das Häfen, Handelsbedingungen und Warenströme entlang der Handelsrouten an der nordostafrikanischen, arabischen und indischen Küste beschreibt und daher für die Erforschung der Wirtschaftsgeschichte und Geographie Ostafrikas im Altertum eine Quelle ersten Ranges darstellt. Es ist thematisch innerhalb der gesamten überlieferten antiken Literatur ein Unikat. Eine Abschrift aus dem 10. Jahrhundert wird heute in Heidelberg aufbewahrt.
Das Werk wurde zwischen 40 und 70 n. Chr. offenbar von einem erfahrenen Handelsreisenden niedergeschrieben. Der Verfasser des in griechischer Sprache verfassten Textes ist gut vertraut mit der damaligen ägyptischen Hauptstadt Alexandria.[1] Ägypten war zu dieser Zeit römische Provinz und stand im Mittelpunkt eines blühenden Fernhandels.
Im Gegensatz zu anderen Periploi der Antike, Seerouten-Beschreibungen entlang der Küstenlinie, liefert der Periplus Maris Erythraei wesentlich mehr Informationen. Mit buchhalterischer Genauigkeit werden Hafen für Hafen die wichtigsten Umschlaggüter aufgelistet und Chancen und Risiken des lokalen Warenhandels bewertet. Dabei geht der Schreiber besonders auf Bedarf, Vorlieben und Geschmack der Abnehmer ein und gibt Ratschläge zu Menge, Qualität und Ausstattung der Güter, die sich in den verschiedenen Häfen absetzen ließen.
Begehrte Waren aus der römischen Welt waren demnach beispielsweise Lebensmittel, Wein, Pferde, Metallwaren und Textilien, aber auch Luxusgüter wie Schmuck, Glas, Perlen und Kosmetika. Im Tausch luden die Frachtschiffe Gewürze, Seide oder Edelsteine. Anders als gewöhnliche Reise- und Erlebnisberichte konzentriert sich der Verfasser ganz auf die aktuellen marktpolitischen Aspekte seiner Zeit, die für die heimischen Reeder von Wichtigkeit waren.
Literatur [Bearbeiten]

Lionel Casson: The Periplus Maris Erythraei. Text with introduction, translation, and commentary. Princeton University Press, Princeton NJ u. a. 1989, ISBN 0-691-04060-5.
G. W. B. Huntingford (Hrsg.): The Periplus of the Erythraean Sea by an unknown author. With some extracts from Agatharkhidēs „On the Erythraean sea“. Hakluyt Society, London 1980, ISBN 0-904180-05-0 (Works issued by Hakluyt Society. 2. ser. 151).
William H. Schoff: The Periplus of the Erythraean Sea: Travel and Trade in the Indian Ocean by a Merchant of the First Century (New York: Longmans, Green, and Co., 1912)
Weblinks [Bearbeiten]

Der Periplus des Erythräischen Meeres von einem Unbekannten, Leipzig 1883 (Text griechisch und deutsch, mit Vorwort von B. Fabricius)
Englische Übersetzung (Schoff)
Artikel der Neuen Zürcher Zeitung vom 24. Februar 2001
Text des Periplus Maris Erythraei (Codex Pal.graec.398 der Uni Heidelberg)
Belege [Bearbeiten]

↑ „just as Alexandria now receives the things brought both from abroad and from Egypt“ §26 der englischen Übersetzung; siehe Englische Übersetzung
Kategorien: Literarisches WerkLiterarisches Werk der AntikeGeschichte der SeefahrtLiteratur (Altgriechisch)Römische WirtschaftRotes Meer